Månedens bilde i februar

Motiv fra Kongegata (før 1902). Foto: Larvik Museum/Per Nyhus’ fotoarkiv.

Arbeidergutten Harald i Kongegata

 

I 1890-årene bodde gutten Harald G. Johansen i Kongegata. Den gangen lå trehusene med forretninger og bolighus tett i tett langsetter den bratte jordbelagte veien. Den ærverdige trehusbebyggelsen forsvant under den store bybrannen i 1902, og tilbake har vi bare noen få bilder som viser hvordan det så ut da Harald vokste opp her.

Harald G. Johansen har i boken «Barndom fra Vestfold» fortalt litt om sin barndom i Kongegata.

Han forteller om oppvekstkår hos sin bestemor med tørt brød til frokost, skolegang, fattigdom, hardt arbeid på glassverket, samt den store dagen – konfirmasjonen som ble enkelt markert. Og selv om det var en stor dag, valgte han arbeidsøkt på potetmelfabrikken så fort selskapet var over.

Dette bildet fra Kongegata, supplert med de små tekstene til Harald, gir oss innsikt i arbeiderguttens liv med hardt arbeid fra morgen til kveld.

 

Enkel frokost og enkle kår

«Det var mange ganger vi ikke hadde smør hjemme og spiste brødet uten margarin. Det kunne hende at bestemor hadde 5 øre i huset, som jeg fikk med på arbeidet og gikk over gaten til en kjøpmann og kjøpte noen pølseskiver for å ha på brødet, når jeg ikke hadde smør på brødet. Det ble aldri kjøpt mer enn en mark (250 g) smør om gangen. Jeg tror det kostet 20 øre marken, det var mange penger den gangen. Kunne jeg få brød med smør og sukker på var det fint».

 

Skolegang

«Med hensyn til dem som ikke hadde penger til å kjøpe skolebøker, for det var ikke fritt skolemateriell den gang, måtte de gå til fattigforstanderen for å få dem. Man måtte da ha skrivelse fra læreren at man ingen bøker hadde av det slaget man skulle bruke. Så ble det gjerne en eksaminasjon – utspørring – fra fattigforstanderen. Man stod liksom på anklagebenken. Det verste syntes jeg var at man fikk et stort firkantet stempel i boken hvor det sto fattigvesen. De stakkars barna som var henvist til fattigvesenet ble så ertet av dem som hadde penger til å kjøpe sine bøker for».

 

Glassverksgutten

«Det var alminnelig at arbeiderbarna måtte tidlig ut å tjene penger for å hjelpe til familiens opphold. Det samme gjaldt meg. Mange ganger måtte jeg på arbeid etter å ha spist bare litt bart brød og en skvett svart kaffe. Jeg begynte på Glassverket i Larvik i åtteårsalderen. Det var en lov som forbød barn under 12 år å arbeide i bedrifter. Det var en mann ved glassverket som skulle holde kontroll med dette. Han gikk en fast rute mellom arbeidslokalene to ganger om dagen. Klokken 09.00 og klokken 15.00 hver dag. Da tiden nærmet seg at mannen kom, skrek de som så han først: «Nå kommer 9-toget, eller nå kommer 3-toget». Vi som ikke var fylt 12 år og som så små og mistenkelige ut, sprang og gjemte oss. Det skal bemerkes at mannen gikk rett frem og så verken til høyre eller venstre. Når han var gått forbi kom vi tilbake igjen og begynte å arbeide. I glassverket var det usunt og temmelig hardt arbeid for barn. Vi bar flasker fra glasspusterne, som de kaltes, og til noen ovner som het kjøleovner. Vi bar en flaske av gangen i en kløft. Vi var to stykker på laget til tre menn som blåste flasker og en som satte ringer på flaskene. Vi hadde mange ganger lang vei å bære. En glasspuster kunne blåse rundt 400 flasker på dagen.»

 

Arbeidstid og skoletid

«Skolen lå 15-20 minutters vei fra hjemmet og fra hjemmet til glassverket, 6-7 minutters vei. På skolen gikk vi det ene året fra klokken 08.00-12.00 og de andre året fra klokken 13.00-17.00. I glassverket begynte vi når vi gikk på skolen fra klokken 08.00-12.00 klokken 12.45, så vi hadde 45 minutter til å komme hjem fra skolen, skifte klær, spise og gå fra hjemmet til glassverket. Dette ble å springe hele veien. Det var bedre det året man gikk på skolen på ettermiddagen. Vi begynte da i glassverket klokken 06.30 til 11.00, på skolen klokken 13.00. Lønnen var 0,40 øre pr. halve da, altså 2,40 i uken. Arbeidstid, formiddag fra klokken 06.30 til klokken 11.00. Ettermiddag fra klokken 12.45 til 17.00.»

 

Juletreet

Harald forteller ikke mye om julen. Siden han kom fra enkle kår, går vi ut i fra at det var armods julefeiring; enkel mat, lite eller ingen gaver og sikkert hardt arbeid på glassverket for gutten.  Men juletreet forteller han derimot utfyllende om:

«Det var ikke hver jul vi fikk ha juletre hjemme fordi vi ikke hadde penger til det, selv om vi laget all juletrepynten selv. Det var jo alminnelig den gang at man hadde så meget spisende på juletreet; epler, appelsiner, sukkerfigurer, kakemenner og kjerringer, fikener – alt dette hengte man på juletreet i band. Så var der en mengde julekurver som ble fylt med rosiner, nøtter, drops og alt man kunne få i kurven var spisende.»

 

Hardt arbeid på selveste konfirmasjonsdagen

«Den dagen jeg sto til konfirmasjon høsten 1903, arbeidet jeg på potetmøllen i Larvik. Jeg gikk nattskift den gangen, og jeg gikk på klokken 18.00 om ettermiddagen. Jeg vil her ha sagt at det var meg som ville gå på arbeidet da. Min bestemor ville jeg skulle ta fri. Noe selskap hadde vi ikke råd til. Vi hygget oss hjemme vi som tilhørte huset, så var det en snill nabokone som kom med en kringle som vi spiste av, så fikk jeg med meg noe av kringlen på arbeidet og gikk, og syntes jeg hadde hatt det bra. Jeg hadde ikke råd til å skofte arbeide, for jeg tjente en hel krone på skiftet fra klokken 18.00 til 06.00 om morgenen med de nødvendige spisetider».

 

Hvor Harald bodde den høsten han ble konfirmert, vet vi ikke. Bøkelia var en stor byggeplass og det tok tid før bygårdene i mur – grunnet murtvangen –  og hus i sveitserstil ble oppført.

 

Av Marianne Sørensen

Museumspedagog

 

KILDER

Per Nyhus fotosamling

Barndom i Vestfold. Barndomsminner og oppvekstkår. Vestfoldarkivet 2001

Forrige artikkelLanserer sang om Marie Sachnowitz på Den internasjonale Holocaustdagen Neste artikkelFørste møte med museet: Et formidlingsopplegg for andreklassinger