Ølmannens historie

ølvogn med hest og ølkjører Halvorsen og 3 av hans barn på vogna

Ølkjører Ingvart Kristian Halvorsen

Denne artikkelen skal handle om en viktig faktor i bryggerienes distribusjon, nemlig bryggeriets frontfigur og ansikt utad. Ølkjøreren har alltid hatt en sentral rolle i bryggerienes salgsbilde. Stort sett har all salg av øl gått gjennom ølkjøreren, de hadde sine faste ruter med faste kunder, levering og panting.

Ølkjøreren var en viktig brikke i bryggerienes omsetning, så viktig at bryggeriene ofte har brukt denne yrkesgruppen som salgsplakat. I reklamens øyemed er kanskje Schous ”ølmannen” den mest kjente. Schous første ”ølmann” ble tegnet av kunstneren Otto von Hanno tilbake på 1920-tallet. Kunstneren tegnet ølmannen som en bred, trygg og blomstrende kar, en ordentlig godslig fyr. Tegningen ble brukt som reklame på utallige skilt og annonser, men ikke alle var altfor begeistret for Otto von Hannos portrettering av ølkjøreren. De mente at karikeringen var noe for grov, og sakte men sikkert forsvant denne versjonen over i historien, men ølkjøreren var ikke ferdig som frontfigur.

Folk var i 30-årene i ferd med å forstå reklamens store betydning og igjen var det ølkjøreren som skulle sikre ølomsetningen. Schou engasjerte den amerikanske tegneren Cyl Champlin til å tegne den nye ”ølmannen”. Resultatet ble en riktig flott type, ganske annerledes enn den gamle ”ølmannen”. Ikke minst skulle den nye kjekke ølmannen tiltale kvinnene, og siden 1936 har han prydet Schous Bryggeris reklame, som en hyllest til ølkjøreren.

I folketellingen fra 1865 var det kun en person som var registrert under yrkestittelen ølkjører i Larvik. Yrkesgruppen tar seg noe opp i den neste folketellingen i 1900 da det ble registrert sju personer i Larviksdistriktet med denne yrkestittelen. En person er således også ført opp med ”Ølkjører v Ølbryggeri” under yrket.

Å være ølkjører hadde både sine positive og negative sider. På den ene siden var man en avholdt person, men på den andre siden hadde man et stort ansvar og harde dager. Ølkjøreren måtte være sterk for å kunne håndtere de mange tunge løftene som var en del av det daglige arbeidet, og samtidig måtte han være pålitelige grunnet de store beløpene han var satt til å håndtere. En vanlig del av det å være ølkjører var å hjelpe kjøpmannen med å losse av vogna og bære kassene inn i butikkene. Mange ganger måtte man lesse kassene ned i kjellere, hvor en løftet kassene ned og den andre måtte ta imot de tunge kassene over hodet på seg.

Ølkjører Ludvik Larsen hadde sin faste rute på Langestrand, og han kunne etter 40 år som ølkjører måle øltørsten på Langestrand i egen armlengde. I følge hans barnebarn Thor Meier Ellefsen kunne han klø seg på knærne med rett rygg. Tunge løft måtte til, en ølkjører skulle være serviceinnstilt. Med faste ruter, faste kunder og med en hjelpsom innstilling var det ikke rart at det ofte oppstod et spesielt tillitsforhold mellom kundene og bryggeriets ølkjører.

Ølkjøreren kjente godt til sin by og spesielt godt kjent var man med sin egen bydel der man hadde sine ølruter. Larviks Bryggerier A/S hadde i starten tre faste ruter (Langestrand, Torstrand og Hovedbyen). Enkelte av rutene ble slått sammen da ølbilen tok over for ølvogna. Ølkjørerne har trolig av vane kjørte den samme ruten, men stoppestedene har nok variert etter hvem som har bestilt varer.

Ølkjørerne var populære personer som var godt kjent i bybildet i de fleste byer med eget bryggeri. Å være ølkjører var i manges øyne et respektabelt yrke, om enn kanskje ikke blant avholdsorganisasjonene. Ølkjører Harald Finstad kunne fortelle at da han og hans kone var ute på byen, var det rett som det var en del personer (”fylliker”) som stoppet opp, tok av seg lua og hilste høflig. Kona skal da ha spurt ham om han kjente all den dritten som fantes i byen. Det å være ølkjører var også et ettertraktet yrke, de gamle ølkjørerne passet på å ikke gi bryggeriets ledelse noen grunn til å skifte dem ut. Eneste grunn for å komme for sent på jobb var dødsfall i familien. En av ølkjørerne som vanligvis aldri var forsinket, kom plutselig en dag for sent på jobb, grunnen var at kona hadde gått bort i løpet av natten.

På Larviks Bryggerier A/S skal ølkjørerne ha jobbet gjennomsnittlig 8 timer om dagen, men det varierte nok mye. Tiden man brukte på sine faste ølruter har trolig variert fra dag til dag. Enkelte dager kunne nok bestillingene være færre. En vanlig dag innebar at man startet ved 7-8 tiden og man var ferdig rundt kl 17. Som på andre arbeidsplasser kunne det nok være at noen jobbet lengre enn til kl 17. Hver dag kl 12 hadde man en times matpause hvor arbeiderne ofte dro hjem og spiste middag. Ølkjørerne jobbet 6 dager i uken uansett vær og vind, men på lørdag jobbet man noe kortere (til kl 12). Det skulle tilsi at ølkjørerne jobbet ca. 45 timer i en gjennomsnitts arbeidsuke, pluss eventuelt overtid.

Lønnen har av naturlige grunner variert noe opp i gjennom tiden. Under 2.verdenskrig skal ølkjørernes grunnlønn ha vært 61 kr i uka, i tillegg fikk man provisjon av det man solgte. Etter krigen skal grunnlønna ha kommet opp i 74 kr i uka og man fikk fremdeles en viss prosent av det man solgte. Ved månedsoppgjøret skal man også ha fått flasker med øl og brus, som man deretter solgte videre svart. Som en av ølkjørerne sa, det var det man gjorde penger på.

Arbeiderne på Larviks Bryggerier A/S var tidlig organisert. Ølkjører Ingvart Kristian Halvorsen var kasserer i foreningen fra starten og helt frem til han sluttet i bryggeriet. I protokollen er det ført opp hvem som var medlem i foreningen og når de sluttet seg til den. Første nedtegnelse skriver seg tilbake til 11. juni 1917 da 23 personer inntrådte i avdeling 361, deriblant ølkjørerne Johan Corneliussen (hovedbyen), Ludvig Larsen (Langestrand) og Ingvart Kristian Halvorsen (Torstrand). Ølkjørerne hadde et stort ansvar på sine skuldre. En stor del av ansvaret dreide seg om pengehåndtering, da de jo var ute og leverte ut øl og mottok betalingen fra forskjellige kunder. De var salgssjåfører for bryggeriet og var selv ansvarlig for den lasten de kjørte ut av bryggeriet, og måtte erstatte det som eventuelt ble borte i løpet av ølruta. Det være seg om flasker ble stjålet eller på en eller annen måte ødelagt. Brekkgodtgjørelse var en ordning som ølkjørerne hadde på bryggeriet, det var en gitt sum som ble trukket fra det som gikk til spille. Det som eventuelt ble tilbake fikk ølkjørerne som provisjon/lønn.

Arbeidsoppgavene til ølkjøreren var ikke bare å levere ut varer men også det å ta inn tomflaskene. Det kunnevære en stri tørn, da mange ønsket å beholde flaskene og spesielt patentflaskene siden de var flotte som saftflasker. Spesielt vanskelig skulle det være for ølkjørerne å få tilbake tomflaskene under 2.verdenskrig og særlig rundt juletider. Dette førte til at bryggeriene måtte sette inn annonser i lokalavisene, hvor de truet med at de ikke kunne levere øl og mineralvann hvis man ikke fikk tomflaskene tilbake.

Under  andre verdenskrig ble Larviks Bryggerier A/S i starten mindre påvirket av krigsutbruddet. Bryggeriet produsert en vare som også okkupantene ønsket og kom derfor i en særstilling. I en liten notis i Nybrott den 13. april 1940 kan man lese: ”Ølvogna kjørte i morges sin runde i byens gater. Det er hyggelig å se at det iallfall er noe som ikke blir forstyrret av verdens forviklinger”. Kanskje så Larviks befolkning en liten trøst i det at noen av hverdagens rutiner fortsatte selv om man var okkupert. Bryggeriet og dets ansatte var også heldigere enn de fleste, på eiendommene i bryggerikvartalet var det mulig å holde husdyr, Dette gjorde at alle ansatte fikk ei kaninsteik i ny og ne.

Forholdet mellom ølkjøreren og hans hest var sterkt, et gjensidig avhengighetsforhold. Under krigen måtte en av hestene til bryggeriet avlives, hvorpå arbeiderne fikk tilbud om å få kjøttet. Ølkjører Ingvart Kristian Halvorsen skal høflig ha takket nei til tilbudet selv om dette var under krigen og matmangelen var sterkt tilstede. Hans begrunnelse var at man spiser ikke sine arbeidskamerater, han kunne rett og slett ikke få seg til å gjøre det.

Ølkjører Ingvald Johansen og hesten Anna var et kjent trekk i bybildet, Johansen hadde ruta si i hovedbyen og kjørte den hver dag. Hesten skal ha blitt så kjent med ruta at Ingvald Johansen etter hvert ikke trengte å kjøre vogna, hesten visste akkurat hvor den skulle gå. Et lignende forhold hadde også ølkjører Halvorsen med hesten Blessen, hvor Halvorsen etter å ha levert til en butikk kunne gå ned gata til neste stopp for deretter å plystre på hesten. Hestene var godt kjente med rutinene og rutene til bryggeriet, men ikke alt var like enkelt med hest og vogn.

Ølkjører Ragnvald Halvorsen kunne fortelle om flere episoder han hadde opplevd på sine turer med ølvogna. En dag da han skulle kjøre inn på sentralen i Storgata, hvor det lå en kro, opplevde han å tippe med ølvogna. Det var gode tider på kroa slik at lasten var på 20 kasser med 50 flasker i hver, øl og glass lå strødd overalt. Grunnen til at ølvogna velta skal ha vært at den dagen lå det en stein i innkjørselen som det ene hjulet kjørte over og tippet hele lasten. Ved et annet tilfelle opplevde Ragnvald Halvorsen å bli kastet av vogna i en sving. Hesten skal senere ha kommet tilbake, lagt hodet sitt på ølkjørerens skulder og knegget. Trolig en hest med en velutviklet humoristisk sans! Halvorsen kjørte da ølvogna rett opp på bryggeriet, han skulle senere erfare at han hadde vært usedvanlig heldig den dagen. Halve draget på vogna var brekt og det kunne virkelig ha gått galt dersom resten av draget hadde brukket på veien opp til bryggeriet.

Blessen skal ha vært en meget spesiell hest, trygg og god, men under krigen skulle ølkjører Halvorsen oppleve at også Blessen kunne fly ut. Da ølkjøreren var på vei hjem i fra jobb, ble hesten skremt av en av tyskernes beltebiler. Blessen, som gikk på Torstrand, var vant med lyden fra jernbanen, men det kolossale bråket til tyskernes beltebiler var uvant.

En episode som kan understreke denne oppfattelsen skjedde i Christian Fredriksvei en dag på vinteren. På rattkjelke ned Christian Fredriksvei kom det tre guttunger i full fart, ølkjøreren så ikke guttene og ble overrasket av at hesten plutselig stoppet opp. Like etter hørte han at det var noe som smalt inn i vogna og da han så etter oppdaget han tre guttunger liggende bak Blessens bakbein. Ungene kom fra hendelsen uskadet takket være hesten.

Da Larviks Bryggerier A/S la om fra hest og vogn til ølbil, fant enkelte av ølkjørerne det vanskelig å følge utviklingen. Ølkjører Ingvald Johansen var en av dem som ikke var begeistret for endringen, som betydde at han måtte ta bilsertifikat for å fortsette i jobben som ølkjører. Han skal ha vært nervøs for å ta lappen, men fikk den til slutt.

Bilens inntreden i øldistribusjonen ført til en effektivisering hvor enkelte av ølrutene ble slått sammen, men et gammelt byhistorisk element forsvant med den. Tiden med den gamle ølkjøreren med hest og ølvogn var forbi, men historiene ble ikke færre av den grunn. Ølkjører Finstad erindrer en historie da det riktig kunne ha gått galt. En kveld da han skulle rygge bilen inn i garasjen oppe på løkka, opplevde han noe som skulle sette en støkk i ham. Det var mørkt i garasjen og ølkjører Finstad merket ikke noe uvanlig før han plutselig fikk høre noen lyder bak i garasjen. Lydene kom fra en mann som hadde lagt seg til å sove inne i garasjen og bare ved ren lykke var det bare lua hans som var kjørt over. ”Hvordan kan du finne på å ligge sånn? Tenk om jeg hadde kjørt over deg?” Svaret Finstad fikk har han aldri glemt. Mannen svarte ”Ååå, tenk om å bli kjørt over a ølbilen da dø!”, nærmest skuffet over at han ikke hadde fått oppleve dette!

For å sikre seg mot at noen skulle finne på å ta av lasset, har ølkjørerne til bryggeriet tatt i bruk forskjellige metoder. Som salgsjåfører måtte ølkjørerne selv erstatte det som ble stjålet, slik at vakthold var ønskelig., Ingvart Kristian Halvorsen, hadde med seg familiens hund Varg på sine turer. Rent spøkefullt kan man si at Varg var ansatt av bryggeriet som vakt på Torstrands-ruta. Det var trolig ikke like fristende å forsøke ta noe fra lasset da det stod en velvoksen schæfer med et våkent blikk bundet til vogna. Ragnvald Halvorsen kan også huske at han og søskena var med og hjalp på sin fars ølrute allerede fra de var en 8-10 år gamle, en tradisjon som ble videreført da han selv tok over ruta og fikk hjelp av sin niese og nevø. Man kan jo bare spekulere på hva slags reaksjon dette ville medført i dag at små barn ned i 7-8 års alderen var med og hjalp på ølvogna.

Et sted hvor det var godt å ha noen som stod vakt var ved tyskerbrakkene på Yttersø (område på Torstrand), der var de raske frempå for å ta av lasset. Andre ølkjørere hadde sine ”fiender” som vakter, de (”fyllikene”) som gjerne kunne bli mistenkt for å rappe av lasset, var til tider hjelpsomme vakter. Finstad ble en dag stoppet av en mann som hadde noe å fortelle ham. Han kunne fortelle at denne dagen var det en gjeng i fra Sandfjord til stede i byen og de skulle visstnok være fæle til å stjele, men han og hans kamerater skulle passe på. Og slik ble det at hvorhen ølkjører Finstad var i byen, sto det en ”fyllik” og holdt oppsyn med ølvogna.

Var ølkjøreren avholdsmann? Fantes det retningslinjer på bryggeriet som tilsa at man ansatte avholdsmenn som ølkjørere slik at føreren ikke skulle bli fristet av lasset? Det er ikke noe som tilsier at slike regler skal ha eksistert, men det het seg det at de som jobba ikke skulle drikke det ølet som ble produsert. Hva vet man så om de forskjellige ølkjørerne? Både Finstad og Halvorsen hevder de selv ikke var spesielt glad i øl, men regnet seg ikke selv som 100 % avholdende. Derimot skal både Ingvart Kristian Halvorsen og Ingvald Johansen ha vært avholds, men de skal ikke ha vært losjefolk, de tålte å se andre ta seg en dram. I sin bok ”Mot i brøste’ Tett i panna” skriver Thor Meier Ellefsen at hans bestefar, ølkjører Ludvik Larsen, med hånda på hjertet kunne si at han hadde levd av øl i 40 år uten å ha smakt en dråpe.

 

Artikkel skrevet av Jon Anders Wirgenes

Kilder:

Bachelor oppgave i historie av Jon Anders Wirgenes

Egil Offenberg(1971): AS Shous Bryggeri 150 år 1821-1971

Digitalarkivet 1865 og 1900-folketelling

Thor Meier Ellefsen (2005) Mot i brøste’,tett i panna’

Per Nyhus (1990) Krigsår i Larvik distriktet

Intervju med ølkjører Harald J.Finstad

Intervju med ølkjører

Ragnvald Halvorsen

Intervju med kontordame på bryggeriet og datter av Christiansen ,Mossen Thaulow

 

Forrige artikkelForbud og ølbevilling Neste artikkelMuseet tar juleferie