Hvorfor «Den glemte byen»?

 

Fire treskulpturer fra Larvik kirke

De fire trefigurene Troen, Håpet, Kjærligheten og Tålmodigheten kom til Larvik kirke fra København på midten av 1700-tallet. Nå kan de oppleves i utstillingen «Den glemte byen» i Verksgården.

For noen år siden skrev professor Arne Bugge Amundsen ved Universitetet i Oslo en artikkel der han foreslo at museet skulle utforske det som er glemt i Larvik eller med andre ord oversett, ignorert, forsømt, utelatt og droppet. Det kan like gjerne være de metervis med historie som skjuler seg i arkivene på Kongsberg, som bygninger og andre kulturminner som gradvis blir borte til det faktum at Larviks standardverk for denne spennende tiden ble skrevet så langt tilbake som i 1921. Larvik er en historisk skattekiste som vi syntes det var på tide å dukke ned i på nytt. Det er bakgrunnen for utstillingen som er produsert på rekordtid. Synopsis ble skrevet i januar 2012.
I dene utstillingen tar vi tak i den spesielle situasjonen som ble skapt i tiåret etter innføringen av det absolutte enevelde for Danmark-Norge i 1660.

I 1671 ble Larvik grevskap opprettet for den danske adelsmannen og kongesønnen Ulrik Fredrik Gyldenløve. Larvik var et av to norske grevskap, det andre het Jarlsberg og ble opprettet for grev Griffenfeldt i 1673. Grevskapet i nord fikk en helt annen utvikling enn Larvik. Mest av alt skyldtes det at byen Tønsberg ble holdt utenfor grevskapet, men byen ble sentrum i Larvik grevskap. Fra å være en av mange små kystbyer ble Larvik residensby for Norges stattholder og rikets fremste adelsmann. Dermed startet en endringsprosess som kanskje kan sammenlignes med det vi har sett de siste ti årene i dagens Larvik.
Vestfold skilte seg ut fra resten av Norge på mange vis. Grevskapene ble ledet av en greve og ikke en amtmann, og i Larvik eide ikke bare greven jordegods og skog, han eide også byen og de viktigste bedriftene. Han forsøkte til og med å regulere hvor folk skulle bo. Men først og fremst ble det skapt muligheter som ikke fantes andre steder i landet. Dette tiltrakk seg mennesker.

I Vestfold tok byer, strandsteder og industrisamfunn mye av den folkeveksten som i de indre østlandsdistrikter gikk til husmannsplassene. Handel, skipsfart, industri og håndverk ga næringsgrunnlag til stadig flere mennesker etter 1720. Tettstedsbefolkningen i Vestfold vokste fra 3500 i 1720 til 9500 i 1801 og fra en befolkningsandel på 15 % til 24 %. Bybefolkningen var fortsatt et mindretall i et altoverveiende jordbruksinnrettet samfunn, men den var en voksende minoritet.

I den mest intense perioden av grevskapets historie – fram til 1780-årene – sto Larvik nærmere maktapparatet i København enn noen annen norsk by, og både varer og kulturimpulser kom raskt hit. Larvik var en sjøfartsby, og selv om aktiviteten svingte med kriger og konjunkturer, var kombinasjonen skipper og kjøpmann nøkkelen til suksess for de som utgjorde det øverste sosiale lag i Larvik sammen med embetsmennene, enten de var kongens eller grevens tjenestemenn. De som lyktes i aller størst grad var noen ganske få som gikk i kompaniskap med greven.
Greven fikk stor makt over utviklingen i byen. Ved hjelp av sine privilegier kontrollerte han både jernverket, sagbrukene, handel og rettsvesen. Gyldenløve og hans etterkommere satte spor etter seg i byen, og var med på å gi den farge. Samtidig var deres nærvær med på å skape gnisninger med de andre som forsøkte å skape seg et liv.

Larvik i perioden 1671 – 1783 må ha vært et spennende sted å bo, men også vanskelig. Nødsår, sykdom, kriger og ulykker som rammet hardt og brutalt var en ting. Men det er klart at den spesielle situasjonen med en fraværende greve som hadde all makt i sine hender skapte en spesiell stemning, og i forlengelsen vokste splid, konflikter og frustrasjon. Den høyst tilstedeværende og mektige grevens stedfortreder sto ofte mellom barken og veden og skulle på den ene siden ha øye for befolkningens ve og vel, på den andre siden skulle han sikre jevn flyt av inntekter til grevens kasse.

Det er underlig at det aldri er laget en utstilling om den helt spesielle epoken i Larviks historie, da byen var så tett på Europa og alt var i endring.

Kanskje har man tenkt at det holdt med Herregården, den fikk være det verdige minnet over en for lengst forsvunnet tid. Kanskje henger det litt igjen fra det synet på historien som ble forfektet under nasjonsbyggingen – at alt som smakte av fremmed og unorsk rett og slett skulle gjemmes og glemmes. Kanskje har grevskapets historie rett og slett kommet i skyggen av Vestfolds sterke fokus på vikingtid og middelalder. Uansett synes vi det er på tide å se nærmere på den tiden som faktisk ligner mest på vår egen og ligger under som en forutsetning for alt det vi tar selvfølgelig. 1700-tallet var århundret da offentligheten ble skapt med aviser, teater, konserter, kunst, museer – og Larvik sto midt oppe i det. Vi synes dette er en utstilling verdt.

Utstillingen heter Den glemte byen fordi historien om Larviks grevskapstid lenge ble nedvurdert og glemt. Foreningstiden mellom Danmark og Norge ble i mange år framstilt som en mørk og undertrykkende periode, en firehundreårsnatt. Vi ønsker å bringe denne delen av historien fram i lyset.

Velkommen til et spennende møte med Larviks historie.

Av Aina Aske

Forrige artikkelUlrik Fredrik Gyldenløve (1638 - 1704) Neste artikkelJarlsberg grevskap