Det glemte Larvik

Larvik som attraksjon anno 1880

Larvik som attraksjon anno 1880

Her om dagen kom jeg over et lite hefte med tittelen «Larvik og omegn. Haandbog for turister og badegjester» skrevet av cand. philos Halfdan Cock-Jensen. Femtiseks tett skrevne sider, trykt på tynt papir og med en eneste illustrasjon i sort hvitt. De siste sidene er viet annonseringen av for lengst forsvunne firmaer, det eneste jeg gjenkjenner er Albert Bøe som kunne tilby «Krudt og Dynamit» så vel som «Fiskeredskaber for fersk- & Saltvand i godt Utvalg». Men hva med innholdet? Hva kunne Larvik tilby turistene i 1880? Først og fremst Nordens beste kuranstalter (den tidens spa), men også kultur og natur. Ikke så overraskende kanskje, men desto mer interessant er det at forfatteren åpner med å fortelle at turistene stort sett ikke stoppet i Larvik, de var nemlig på vei til et helt annet sted: «Den turiststrøm, der hver sommer tager veien til Telemarken og herunder somoftest passerer Larvik med kystdampskib eller på jernbane, nøier sig i almindelighed med det lille glimt, de kan få av byen i kupévinduet.» Larvik var med andre ord et sted man passerte underveis til det rotnorske, attråverdige fjellandskap.

 

Cock-Jensen forsøkte så godt han kunne overbevise om at dersom man bare tok seg tid til å stoppe og lot seg friste av sjøbad, fiske og seilsport ville man garantert få et annet syn på saken. Men så var det dette med historien da. Turistnæringen var den gang som nå basert på trender, og for 130 år siden hadde «det norske» fått status og attraktivitet. Nasjonsbyggingen i full gang med natur, kunst, arkitektur, språk og historie som viktige elementer og det er interessant å lese at Larvik med sin danske historie og «eiendommelige blanding av dansk og norsk natur» rett og slett falt gjennom som attraksjon. Det var ikke til å komme fra at byens fortid var sterkt preget av dansk adel. De 434 årene da Norge var i forening med Danmark, populært kalt firehundreårsnatten eller dansketiden, hadde satt sine svært tydelige spor i Larvik. Aller tydeligst var sporene etter Norges stattholder og kommanderende general, Ulrik Frederik Gyldenløve. Han var greve, eide byen og formet den i sitt bilde fra grunnleggelsen i 1671 og til sin død i 1704. Da overtok eldste sønn og tradisjonen ble ikke brutt før den siste grev Danneskiold-Laurvig trakk sitt siste sukk i Hedrum en marsdag i 1783. Perioden på noe over 100 år var den første og viktigste vekstperioden i Larviks historie, og en helt spesiell og unik periode i norsk historie. Men den passet ikke inn i bildet av det Norge som var i ferd med å bli bygd. Og siden ble den mer eller mindre glemt, både nasjonalt og lokalt. Unntatt ved byjubileer og andre festlige anledninger.

 

På Larvik Museum har vi denne sommeren valgt å lette litt på lokket og stikke fingrene inn i det ukjente og uteglemte Larvik på 1600- og 1700 tallet. Underlig nok har det aldri tidligere vært laget en utstilling om hvem som skapte byen og hvordan det skjedde. Det har vi gjort en endring på. Stikk innom oss i Verksgården på Langestrand og ta en titt.

 

Aina Aske – Larvik Museum, Vestfoldmuseene

Forrige artikkelGrevens residens Neste artikkelMade in Larvik