Forbud og ølbevilling

bryggeriets ølvogn på vei på Storgata i Larvik

En av Larviksbryggeriers ølvogn på Storgata i Larvik

Fra å være en tilnærmet fri næring på 1800-tallet ble bryggerinæringen raskt en sterkt lovregulert næring på begynnelsen av 1900-tallet. Næringen ble møtt med sterk motstand fra forskjellige hold.Spesielt organisasjoner som forfektet idealet om det edruelige liv laget store problemer for bryggerienes øldistribusjon. Larviks Bryggerier A/S måtte akseptere at det i både Brunlanes og Hedrum var forbudt å bringe øl inn i herredet. Spesielt interessant er forbudet i Hedrum kommune.

 

I sakens kjerne hadde man to motstridende prinsipper. Bryggeriene hadde rett til å selge varene sine, men samtidig hadde kommunene i Norge rett til å bestemme om hvorvidt salg og skjenking av øl skulle være tillatt innen deres kommune.

Hensikten med kommunenes bevillingsmyndighet var at man med den lettere skulle kunne regulere omsetningen og ha kontroll over at omsetningen foregikk på en samfunnsmessig akseptabel måte. I dagens forvaltningsrettslige saksgang ville vedtaket av 1911 om forbud mot ombringelse av øl i Hedrum herred blitt påklaget til fylkesmannen, hvor den med stor sikkerhet ville blitt kjent ugyldig da herredsstyre har tatt utenforliggende hensyn på samme måte som Larvik kommunes evige kamp mot Vaticanet. At vedtaket var fattet ut fra moralske og etiske hensyn.

 

Måteholdsbevegelsen var i starten tilhengere av ølet. Rundt 1840 så de på ølet som det minste ondet i forhold til brennevinet. Det skulle raskt endre seg, og lokalavisene skulle snart være fylt med fortvilte og arge leserinnlegg. Ølet fikk skylden for stadig økende fyll og bråk i byens gater. I ”Amtstidende” den 24. juli 1858 kunne byens befolkning lese et innlegg om byens underverden:

 

”Politiet anmodes herved paa det Indstændigste at holde Øie med det Huus i Sauggaden, hvor Møllersvend Hansen boer, thi i bemeldte Huus mangler det ikke paa Svir og Sværm og Slagsmaal. Bemeldte Hansen, eller, rettere sagt, hans Kone, holder Udsalg af viin og øl med mere, og da hun er en munter og behagelig Kone og har til Selskab og Assistance en meget afholdt Søster, saa mangler det naturligviis ikke paa Gjæster.”

 

Dette innlegget er ikke helt uten komiske trekk. Et trekk som går igjen i flere av leserinnleggene er en uttalt bekymring for arbeiderklassens tilbøyelighet til hasardspill. Alkoholmisbruk ble ofte tett forbundet med fattigdom og lavere sosiale lag.

Avholdssaken og kampen mot brennevinet og ølet skulle gi grobunn for dannelser av diverse organisasjoner. Blant disse organisasjonene var det et lite lag som kom til å fremme et forslag til Hedrums herredsstyre som skulle få store følger for Larviks Bryggeriers distribusjon av øl i Hedrum kommune.

 

Hvarnes Avholdslag ble stiftet i 1895, og i 1911 ba foreningen herredsstyret å forby ølvognen fra bryggeriene å kjøre øl i herredet. I et møte 4. juli ble Hvarnes Avholdslags forslag enstemmig vedtatt. Dermed hadde herredsstyret innført et lokalt forbud mot ombringelse av øl med over 2 ¼ % alkoholstyrke i Hedrum kommune. Kort tid etter ble vedtaket offentliggjort ved at lensmannen og herredsstyremedlem Einar Dahl satte inn to annonser i Østlandsposten.

 

Utlysningen av vedtaket skulle vise seg senere å skape problemer for Hedrum, for den 5. september 1935 ble Hedrum herredsstyre gjort oppmerksom på at vedtaket ikke var kunngjort på lovlig vis.

 

Under Hedrum herredsstyrets møte 4. juli 1911 hadde man besluttet å oversende saken til lensmannen for kunngjørelse i henhold til § 50 i lov av 17. mai 1904. Lensmann Dahl rykket inn annonser i Østlandsposten den 2. og 17. oktober 1911 for å bekjentgjøre vedtaket. Larviks Bryggerier A/S hevdet at Hedrum herredsstyre ved å overlate til lensmannen å bestemme bekjentgjørelsesmåten gjorde seg skyldig i en formell feil og at vedtaket derfor ikke var effektuert på korrekt måte. I følge § 50 i lov av 17. mai 1904 skal herredsstyret selv bestemme hvordan vedtaket skal kunngjøres.

 

Hedrum kommune på sin side hevdet at selv om det ikke forelå en formell delegasjon av herredsstyrets myndighet til lensmannen, så ville det ikke ha vært tale om annen kunngjøringsmåte enn det lensmann Dahl hadde iverksatt. Som medlem av herredsstyret var det også trolig at lensmannen hadde vært i overensstemmelse med resten av herredsstyret. I dag blir vedtak opplyst gjennom at saksbehandler sender skriftlig informasjon om vedtaket til sakens parter.   Annet ville være å anse som saksbehandlingsfeil. I dette tilfellet oppstod det en saksbehandlingsfeil da herredsstyret ikke vedtok hvordan vedtaket skulle offentliggjøres,men overlot det til lensmann Dahl.

 

I 1937 anla Larviks Bryggerier A/S sak mot Hedrum kommune. Larviks Bryggerier A/S ønsket med søksmålet mot Hedrum kommune å få vedtaket i fra herredsstyremøte den 4. juli 1911 kjent ugyldig.

 

I rettens uttalelse kom det frem at de sterke formelle kravene i § 50 i lov av 17. mai 1904 sto fast og at det ble foretatt en formell feil da herredsstyret overlot til lensmann Dahl å selv avgjøre hvordan vedtaket skulle kunngjøres. Derimot stilte retten spørsmålet om hele vedtaket var ugyldig grunnet formell feil eller om forbudet er gyldig vedtatt, men at det ikke var trådt i kraft.

 

Retten sluttet seg til Hedrum kommunes påstand om at vedtaket måtte sees på som to forskjellige saker og at en feil i vedtaket om kunngjøring ikke automatisk gjorde vedtaket om forbudet ugyldig. Spørsmålet retten da reiste var om forbudet fremdeles kunne regnes som gyldig siden vedtaket ikke var korrekt kunngjort. Hedrum kommune hevdet at vedtaket var ansett som gyldig og respektert gjennom 25-26 år, hvortil retten bemerket at forbud som ikke på lovlig måte er kunngjort ikke settes i kraft ved at folk har ansett det som satt i kraft og respektert det. Retten stil te seg også tvilende til at forbudet var blitt respektert siden Larviks Bryggerier A/S helt frem til 1935 leverte ut øl til sine kunder på Nanset. Grunnen til at bryggeriet stoppet med det i 1935, var at kjøringen vakte kritikk og at man fryktet en straffesak. Larvik herredsrett kom dermed i sin domsavsigelse frem til at Hedrum herredsstyres vedtak av 4. juli 1911 om forbud mot ombringelse av øl i herredet var ugyldig.

 

Om det gamle vedtaket i fra 1911 ble opprettholdt eller om Hedrum herredsstyre vedtok et nytt forbud vites ikke, uansett var det fremdeles et forbud mot ombringelse av øl i årene etter 2.verdenskrig.  I følge Mossen Thaulow ( datter av Christiansen og kontordame på Bryggeriets kontor) ble forbudet strengt overholdt, men de hadde sine måter for å få levert ut øl til de som ville ha allikevel. De var spesielt oppmerksom på å ikke overtre forbudet på Nanset, men her løste de problemet med å ta i bruk en ”visegutt”.

 

Ølkjørerne hadde ikke lov til kjøre inn i Hedrum med hest og vogn, derfor kjørte de bare opp til porten (kommunegrensa mellom Larvik og Hedrum), hvor de lesset av flasker med øl. Flaskene ble så hentet av visergutten og ført inn i Hedrum kommune og levert til dem som hadde bestilt varene. Visergutten skal visstnok ha fått 25 øre for denne jobben.

 

Butikkene hadde rett til å bestille øl for sine kunder, men bryggeriet hadde ikke lov til å kjøre det ut til butikkene. Problemet ble løst ved at ølkassene ble sendt med offentlige transport. Lågendalsruta mellom Larvik og Kongsberg var satt opp som en forsøksrute i 1925 og fortsatte som forsøksrute frem til 1948, men fra 1950-årene økte trafikken. Ombringelse med offentlig transport ble ikke påvirket av lokale forbud. Det medførte ekstra ansvar for bussjåførene som da måtte både levere ut ølet, ta imot betaling og eventuelt nekte å levere hvis bestilleren ikke hadde penger, på toppen av det ansvaret de hadde for å bringe passasjerene trygt frem. Dette var et ekstraansvar som de ikke ønsket. Larviks Bryggerier A/S så også at det var vanskelig å holde på med en slik ordning over tid og startet etter hvert med å kjøre oppover Lågendalen med ølvognene og senere ølbilen. I følge Mossen Thaulow hadde bryggeriet lov til å kjøre i Styrvoll, hvor butikkene fikk levert sine bestillinger på sedvanlig måte.

 

Utover på 50- og 60-tallet fikk etter hver enkelt butikk lov til å selge øl og ikke bare å bestille for andre. Å få ølbevilling på denne tiden kan nok ha vært lettere i noen kommuner enn i andre. Nok en gang kommer jeg til å bruke Hedrum kommune som eksempel og kommer til å referere til to søknader som ble behandlet av Hedrum herredsstyre i 1967/68.

 

I 1964 mottok Hedrum kommune flere søknader om rett til å selge øl. Rådmannens innstilling i kommunestyret var positiv, men ble nedstemt. Dette skal ha blitt gjentatt flere ganger, men rådmannens innstilling ble hver gang nedstemt. I 1967 ble det annonsert en søknadsfrist for å søke om salgsbevilling. Hedrum kommune mottok søknader i fra 14 kjøpmenn i Hedrum som søkte om bevilling for salg av øl i skatteklasse II. Søknadene ble forelagt lensmannen, politimesteren og edruskapsnemda for uttalelse.

 

Lensmannen bemerket at han kjente de 14 kjøpmennene som hederlige, troverdige personer og at man fra politiets side ikke hadde noe å utsette på deres vandel. Politimesteren sluttet seg til lensmannens uttalelse og bemerket at han ikke hadde noe å innvende mot at søknadene ble innvilget. Derimot fant Hedrum Edruskapsnemnd det ikke tilrådelig å anbefale søknadene. Nemnda mente nemlig at omsetning av alkoholholdige drikker ville være til skade for edruskapen i kommunen.

 

Rådmannen fant ikke edruskapsnemndas svar tilfredsstillende, da man allerede hadde ordningen at butikkene kunne bestille ølkasser for sine kunder, og det derfor ikke dreide seg om selve alkoholen men heller et spørsmål om bevilling eller ikke bevilling. Rådmannen ønsket å vite om nemnda satt inne med personlige opplysninger som kunne gi grunn for mistanke om at bevilling kunne bli misbrukt av de forskjellige kjøpmennene. Bare noen dager etter at rådmannen hadde sendt søknadene tilbake til edruskapsnemnda for en ny gjennomgang, kom svaret fra nemnda, de sto fast på sin tidligere uttalelse og fant at noen ytterligere uttalelse i saken var unødvendig. Rådmannen innstilte allikevel til kommunestyret om at samtlige søkere skulle få rett til selge øl i skatteklasse II fram til 31.03.1970 mot en årlig avgift på kr 100. Han bemerket også i sin innstilling at: «Som det fremgår, har jeg forgjeves invitert edruskapsnemda til å komme ned fra sin ønsketenkning oppunder skyene» for å beskjeftige seg med de foreliggende realiteter”. Rådmannens innstilling fikk 5 stemmer, 4 stemte i mot.

Avholdssaken hadde lenge stått sterkt det i det politiske liv, og de forskjellige avholds- og edruskapsorganisasjonene hadde hatt mye makt på begynnelsen av 1900-tallet, men nå var avholdsfolket i ferd med å miste grepet om kommunepolitikken. De innså etter hvert at slaget var tapt og deres nye strategi ble å forsøke å minske”forfallet”, ved at søknader som var kommet inn etter fristens utløp ble forsøkt nedstemt med begrunnelsen at fristen ikke var overholdt.

 

Artikkel skrevet av Jon Anders Wirgenes

Kilder:

Bachelor oppgave i historie av Jon Anders Wirgenes

Om Ølet dets tilvirkning og omsetning (1964)Den norske Bryggeriforening

Statsarkivet i Kongsberg Larvik herredsrett. Dom av 27.05.1937 sak nr 5/1937

Larviks historie bind 2

Kjeld Willy Hansen og Svend Einar Hansen (2006)»Det står i bla’e»

ØP 17.10.1911

 

Forrige artikkelLarvik Bryggeriers historie Neste artikkelØlmannens historie