Månedens bilde i november

Margarethe Helene og Frederik Ludvig Fabricius

En kjærlighetshistorie fra 1765

For noen år siden leste jeg en artikkel i en gammel utgave av tidsskriftet «Vestfoldminne», som handlet om byggingen av den nye Farrisdammen i første halvdel av 1760-årene. Dammen som brast under flommen i 1653 da «de tvende mægtige Steenhuuse» raste ut i Farrisvannet ble bygd opp igjen, men i 1750-årene var den i dårlig forfatning og kunne ikke repareres flere ganger. Den energiske og fremtidsrettede grev Frederik Ludvig Danneskjold-Laurvig igangsatte planene for en ny dam, men da han døde i 1762 stoppet planene opp. Etterfølgeren Christian Conrad Danneskjold-Laurvig sørget for å fullføre dambyggingen, og ryktene om det imponerende anlegge førte nysgjerrige besøkende fra nært og fjernt til Larvik.

To falmede portretter i sort-hvitt

Dette skal imidlertid ikke handle om Farrisdammen, men om en av de som bidro sterkest til at prosjektet ble en suksess – grevskapets oberinspektør Frederik Ludvig Fabricius. Han er gjengitt på et uskarpt bilde både i den omtalte artikkelen, og i en annen artikkel sammen med ektefellen Margarethe Helene.

Jeg kunne ikke glemme de to portrettene i snirklete rokokkorammer. Hun så ung ut med et direkte blikk under en høy panne. Han på sin side virket en god del eldre, mer innadvendt og med en rett nese understreket av bestemt munn. Hvem var disse to? Hvordan var deres historie? Og hvor var det blitt av de originale bildene?

Familien Fabricius og Larvik

Min nysgjerrighet var i utgangspunktet knyttet til Ludvig Frederik Fabricius, som ikke er noen hvem som helst i Larviks historie. Det var lett å finne ut at han var sønn av Laurs Fabricius født i Fåborg, Danmark i 1695, som kom til Norge via grev Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvig. De to møtte hverandre i København, og i 1726 ble Laurs ansatt av greven som byfogd i Larvik og sorenskriver i Larvik grevskap. Laurs, eller Lauritz som han gjerne signerte offisielle brev med, giftet seg med Birgithe Maria Christiansdatter Humble som han hadde truffet i København. De bosatte seg i et stort toetasjes hus på Storgaten i Larvik. Som så mange andre unge kvinner døde Birgithe Maria etter en hard barnefødsel, i 1739, og hun etterlot seg fem små barn. Laurs på sin side gjorde som andre menn i tilsvarende situasjon, han så seg om en ny ektefelle og giftet seg allerede året etter med Sophia Magdalena Iversdatter Brinck fra Drammen. De fikk i årenes løp syv barn, hvorav fem vokste opp. Da oberinspektør Ditlef Lindemann døde i 1742, ble Fabricius hans etterfølger i stillingen som grevens stedfortreder i grevskapet. Høyere opp var det ikke mulig å komme på grevskapets rangstige.

Et lovende mannsemne

Den eldste i oberinspektørens store barneflokk het Frederik Ludvig. Bare 13 år gammel ble han sendt til Danmark, der han bodde hos onkelens familie under forberedelsene til universitetsstudier i København. Gjennom alle årene hjemmefra sendte han brev til familien i Larvik der han fortalte om stort og smått fra årene som elev på gymnaset og senere universitetet. En del av brevene finnes i dag bevart på Statsarkivet i Kongsberg. Den unge gutten innledet gjerne med: «Hierte Papa og Mama», eller «Allerkiæreste høistærede Forældre» eller «Hierteelskende Kiære forældre!» Brevene blir avsluttet med; «… stedse forbliver i Hjerte Papas og Mamas lydige søn. Friderich Ludvig Larssøn Fabricius».

Etter at den lydige sønn var vendt hjem til Larvik gikk han gradvis inn i sin fars og grevskapets tjeneste, og snart lagt merke til av grev Frederik Ludvig Danneskjold-Laurvig, som han var oppkalt etter. Greven la planer for den unge mannen som han forsto både var gløgg, initiativrik og ikke minst nysgjerrig. Planen var å sende ham ut på en studiereise til utlandet, og en septemberdag i 1758 gikk den 27 år gamle Frederik Ludvig Fabricius om bord på skipet «Printzen» som skulle ta ham til England. Reisen skulle vare i tre og et halvt år, og hadde som formål å hente hjem nyttig kunnskap til forbedring av grevskapets bedrifter; jernverket og sagbruket.

Hjem til Larvik

I årene forut for Frederik Ludvigs reise hadde familien måttet tåle mange og harde slag. Huset på Storgaten brant ned til grunnen i 1749, og som følge av dette ble oberinspektørens økonomi stadig dårligere. Han begynte å bli en gammel mann og helsen skrantet. Midt oppe i det hele ble hans mye yngre hustru gravid med sitt siste barn. Den 16. mai 1760 skrev han til København at han «med stor sorg i hjertet og hjertets beklemmelse tilkjendegiver jeg at min gode kone, salig i den gode Gud, er ved døden bortkaldet …». Den nyfødte sønnen overlevde, men bare noen måneder senere døde oberinspektøren, og søskenflokken ble spredt for alle vinder. Eldstemann, Frederik Ludvig, kom hjem fra sin lange reise, og året etter tiltrådte han sin fars gamle stilling som oberinspektør overbirkedommer i Larvik grevskap. Han tok imot tilbudet om gratis bolig i grevens gård på Langestrand.

Frederik Ludvig var den eneste av oberinspektørene som bodde på Langestrand og han var svært engasjert i jernverket og sagbruket. Dette kom tydelig til syne etter hans død. Skifteforretningen oppga en stor boksamling på 600 bind. Det aller meste var juridisk, historisk, geografisk og naturhistorisk – særlig geologisk og metallurgisk innhold. Dessuten var det filosofiske og økonomiske bøker, samt noe skjønnlitteratur. Han hadde svært mye eldre norsk historie i sine bokhyller, dels på oldnorsk, dels i dansk og latinsk oversettelse.

Bare 32 år gammel hadde han inntatt den ansvarsfulle rollen som grevens stedfortreder. Han var relativt velstående, velutdannet – og fortsatt ugift. Tiden var kommet for ekteskap.

Maragrethe Helene – byfogdens datter

Våren 1752 døde 34 år gamle Hedevig Michelsdatter Giedde. Hun etterlot seg seks små barn og en sørgende ektemann. Hedevig var fra Larvik, mens ektemannen Børre Strøm (1709 – 1793) trolig var fra Oppland eller Hedmark. I 1739 ble han ansatt som bokholder ved Vallø Saltverk, men etter konas død byttet han jobb med sorenskriver i Larvik grevskap og byfogd i Larvik by – Fredrich Lerche. Trolig var det en fordel for Børre Strøm å bo nærmere den avdøde hustruens familie, og han giftet seg ganske raskt med Judithe Hansdatter Mow, enken etter Søren Gottfried Bøckman. Judithe døde allerede i 1756 og byfogd Strøm giftet seg raskt for tredje gang med nok en enke (etter Jochum Nielsen Bøckman), den 34 år gamle Anne Nielsdatter Suhm. Anne – som ikke hadde egne barn og heller ikke fikk noen med Børre Strøm – ble stemor til fire jenter og to gutter i alderen seks til 14 år. Blant disse var det en ni år gammel jente som het Margarethe Helene.

I sterk kontrast til Margarethe Helenes kommende ektemann Frederik Ludvig Fabricius finnes det ingen opplysninger om hennes barndom, bortsett fra at hun var født på Vallø ved Tønsberg. Hvordan de møttes vet vi ikke, men Lauritz Fabricius og Margarethe Helenes far var nære kolleger, og familiene må ha hatt omgang med hverandre. Det var Børre Strøm som midlertidig overtok oberinspektørens oppgaver etter hans død i 1761. Kanskje la foreldrene planer for de to unge menneskene, og fant ut at det var en god idé å knytte sammen to mektige familier med et ekteskap. Dette til tross for at brudgommen ville være nesten dobbelt så gammel som sin hustru. Eller kanskje fant de to hverandre på tross av alder – det får vi trolig aldri vite.

Et kort liv

Bryllupet sto i Børre Strøms store og staselige bygård, samme år som det store prosjektet med Farrisdammen var sluttført. Frederik Ludvig skrev i sine private opptegnelser:

AO 1765 d 12 December stod min Hustrues og mit Bryllup her i Laurvig udi hendes Fader Byfoged Strøms Huus – herren lyksaliggiøre vores Egteskab.

Dagen etter skrev en lykkelig oberinspektør til fullmektig Heeboe på grevens kontor i København:

Da ieg igaar med min kjæreste havde bryllup og ieg i dag formedelst det og saadan aphaire flydende, som Deres Velædelhet vel selv kan forestille sig er distraheret, har ieg icke noget presserende at indberætte.

Halvannet år senere fikk Margarethe Helene sitt første barn, som tradisjonen tro fikk navnet Christian Conrad, etter sin fars velynder og overordnede. Greven sto som en av fadderne under dåpen i Langestrand kirke 1. juni 1767. Året etter fikk paret en datter som ble døpt Birgitte Hedevig, men som døde mindre enn et år senere. Bare seks måneder senere fikk Margarethe Helene sitt tredje barn som fikk navnet Lars etter farfaren, og endelig i juli 1773 kom Børre til verden, oppkalt etter morfaren. Måneden etter, den 12. august døde Margarethe Helene, bare 26 år gammel.

Frederik Ludvig var 43 år gammel og satt alene igjen med tre små sønner. Hva annet kunne han gjøre enn å gifte seg på nytt? Louise Strøm, Margarethe Helenes to år yngre søster, ble oberinspektørens andre hustru. De giftet seg den 20. oktober 1774 og fikk 12 år sammen før Frederik Ludvig døde høsten 1786, 55 år gammel.

Portrettene gjenfinnes

For noen år siden var to av Frederik Ludvig og Margarethe Helenes etterkommere på besøk i Larvik for å samle materiale til sin familiekrønike. Jeg har siden holdt siden kontakten med Arne W. Fabricius og høsten 2018 spurte jeg ham om han trodde det var mulig å spore opp de to portrettene som jeg ikke kunne glemme. Dessuten ville jeg gjerne ha dem med i en bokutgivelse om kirkene på Langestrand. I familiekrøniken var det en opplysning som bekreftet min antakelse om at det dreide seg om miniatyrportretter, som med bronserammene målte 78 mm x 62 mm. Den siste eieropplysningen fortalte at de tilhørte familien til prost Ferdinand Munck i Ordrup på Sjælland. I første omgang så det ikke ut til å være mulig å spore opp verken familien eller bildene, og jeg skrev tilbake til Fabricius at det slett ikke er uvanlig at portretter forsvinner ut av historien når ingen lenger minnes hvem de avbildede er. Til min overraskelse fikk jeg bare noen dager senere beskjed om at bildene likevel var funnet, paret hang side om side slik de alltid hadde gjort i et privat hjem. Kort tid etter fikk jeg bildefilene per e-post. De to portrettene er ikke signerte, men man se at de er godt utførte akvareller. De er bleket av sol og preget av tidens tann, men det gjør dem nesten bare enda vakrere. Men noen spørsmål gjenstår fortsatt: Når er de malt, og av hvem – og hvorfor? Min teori er at de er laget enten til parets forlovelse eller bryllup. Kanskje var de en gave – kanskje har de selv ønsket å bli foreviget.  Trolig får vi aldri vite dette sikkert, men historien har lært meg at man aldri skal si aldri.

 

Aina Aske, Vestfoldmuseene – Larvik Museum

 

Kilder:

Arne W. Fabricius. 2011. Laurs Fabricius og hans familie. En dansk-norsk industrihistorie om slægten Fabricius og grevskabet Laurvig i Norge fra 1671 til 1814. København.

Asbjørn Bakken. 1958. En far og hans sønner. Frederik Ludvig Fabricius – Jens Schow Fabricius i Vestfoldminne s. 30 – 55. Tønsberg.

Asbjørn Bakken. 1959. Farrisdammen (Bidrag til sementens historie i Norge) i Fra Jernskjegg til Treschow, s 20 – 38. Vestfold historielag.

 

Statsarkivet i Kongsberg

Larvik grevskap, Ea Saksarkiv, Eaa_Rekke I Fra norske overinspektører 38 1733 – 1781

 

Digitale kilder:

http://www.genealogi.no/kilder/Juris/s-.htm

https://www.geni.com/people/B%C3%B8rre-Str%C3%B8m/6000000002325838656

Forrige artikkelMånedens bilde i oktober Neste artikkelNy bok om kirkene på Langestrand