Skoledebatt i Larvik på 1700-tallet

Skolegutter i Herregården i 1880-årene

Da dette bildet ble tatt av middelskoleguttene i 1880-årene hadde skolen overtatt nesten hele Herregården.

Høy temperatur i skoledebatten er ikke noe nytt, heller ikke harde tak om skolens lokalisering. Skolen speiler samfunnet, og historien om skolen bringer oss tett på verdier, ideologier og menneskesyn.

Da skolesaken for alvor ble tatt opp som et lokalt samfunnsspørsmål for nesten 300 år siden hadde kirken ansvaret for undervisningen. Derfor var grevskapets prester og proster samlet i Herregården den 7. februar 1738 for å diskutere hvordan skolevesenet skulle organiseres. Kommende år ville kongen lansere en ny ordning, der målet var opprettelse av skoler i hvert prestegjeld, skoletvang for alle barn på landet mellom 7 og 10-12 år samt obligatorisk kristendomsundervisning og lesning av trykt tekst.

Kirkens menn, Fredrik Grüner fra Hedrum, Peder Humble fra Brunlanes, Jonas Scheen fra Tjølling og Peter Flor fra Sandar, forfattet en erklæring der det het at Hedrum hovedsogn trengte to skoler, Kvelde og Hvarnes trengte en. I Brunlanes trengte hovedsognet Tanum en skole, Berg anneks trengte en skole, mens Kjose kunne benytte Langestrand, Tanum eller Kvelde skole. Tjølling sogn trengte en skole. Som skoleholdere forslo de å benytte teologistudenter. Presten i Lardal, August Skieldrup, var imidlertid uenig med sine kolleger og kom med flengende kritikk som han avsluttet på denne måten: «Håper jeg, at nå lettelig av denne gitte demonstrasjon kan sluttes, hva dette verk vil koste, og hvor stor vanskelighet og kostbarhet det vil ha her fremfor i Sjælland (Danmark) og sådanne land, hvor folk bor nær hverandre».  Han mente at det ville bli både dyrt og vanskelig med en fast skolebygning i Lardal, og foreslo i stedet omgangsskole, en løsning der skolen gikk på omgang mellom gårdene. Han var dessuten skeptisk til studenter som skoleholdere. Kunne man for eksempel være sikker på å få edruelige og skikkelige folk? Han ville heller bruke lokale krefter som kunne lære barna og lese og samtidig «plante begynnelsen til den saliggjørende kunnskap i incipienternis (elevenes) sjeler». Det er unødvendig å si at det rimeligste alternativet med omgangsskole basert på lokale krefter ble hovedmodellen for grevskapets bygdeskoler i lang tid framover.

Det viktige møtet i 1738 handlet om bygdeskolene, men hva med byskolen? I erklæringen het det bekymringsløst at «Larvik er en liten kjøpstad med skoler temmelig vel forsynet». Ikke desto mindre beskrives situasjonen som prekær bare noen få år senere. En ting var at byen vokste og et stadig økende antall barn av byens kjøpmenn, skippere og håndverkere trengte skoletilbud. I tillegg kom det en ny statlig forordning som bestemte at også alle fattige barn skulle få undervisning. Høsten 1742 møttes derfor sognepresten, prosten, grevskapets advokat og fattigforstanderen hos byfogden. Etter en gjennomgang kom de fram til 34 barn som skulle presses inn i byens allerede overfylte skolestue. Blant disse var for eksempel Johanne Larsdatter 15 år gammel som kunne «lese litt i Psalme-bog men intet forstå derav».

Det måtte bli bråk, og levenet nådde omsider greven selv. En anordning ble signert av Fredrik Ludvig Danneskjold Laurvig i juli 1761 som omorganiserte byens tre skoler.  Foreldrene var imidlertid ikke fornøyd med forslaget som blant annet ville føre til at mange barn fikk lang skolevei. For å gjøre en omfattende historie svært kort ble foreldrene hørt og planen endret, men dessverre uten at skolen ble vesentlig forbedret. Til dette trengtes investeringer som verken greve eller foreldre ville love. Striden omkring økonomi og lokalisering fortsatte derfor de neste årene helt til en ny greve kom på banen. Fredrik Ahlefeldt Laurvig overtok greveverdigheten i 1791 og som en ekte opplysningsmann mente han at skolen måtte fornyes. Barna skulle ikke bare skulle lære «religionens sannheter og Bibelens historie», men også geografi, historie, regning og skrivning. Målet var å danne barna til «gode og rettskafne mennesker i overensstemmelse med Evangeliets lære og sunn fornuft, samt å bibringe dem sådanne kunnskaper og ferdigheter, at de ved disses anvendelse kunne blive lykkelige mennesker og nyttige borgere i staten.»

Bortsett fra å fornye fagkretsen innførte greven noe som for oss synes kontroversielt, men som var helt i takt med tiden. De fattige elevene ble skilt fra de mer velstående, og selv om begge skulle holde til i Laurvigs Hospital fikk Borgerskolen og Den grevelige friskole hvert sitt rom. Barna fikk forskjellig lærer og ulikt undervisningsopplegg. Borgerskolens lokale sto ferdig innrettet i 1802 med plass til 32 elever. Friskolen kom i gang noe senere, antagelig 1803 i et mindre rom med plass for 20 fattige barn. Da byen noen tiår senere kjøpte grevens gamle residens til eget bruk fikk begge skolene være med på flyttelasset. Borgerskolen ble modernisert til Larvik Middelskole med lokaler i andre etasje i vestfløyen, mens Torstrand fattigskole som den ble kalt, holdt til i hovedbygningens helt til 1841. Hva med nybygg tilpasset moderne undervisning? Det måtte man fortsatt se langt etter enda noen år, men det er dessuten en annen historie.

Skoleklasse og markant rektor Harald Vilhelm Sommerfelt

På dette bildet sitter middelskolens markante rektor Harald Vilhelm Sommerfelt (med skjegg). Han var en kjent skikkelse i byen og meget historieinteressert. Etter at han sluttet i stillingen utga han boken «Larviks historie» i 1916. Den var en forløper til byhistorien som ble lansert i forbindelse med byjubileet i 1921

 

Herregården slik den ble framstilt i Norsk Penning-Magazin i 1836. På dette tidspunktet var Herregården byens rådhus og tingstue. Her var også byens teaterscene foruten lokaler for middelskolen og fattigskolen.

Herregården slik den ble framstilt i Norsk Penning-Magazin i 1836. På dette tidspunktet var Herregården byens rådhus og tingstue. Her var også byens teaterscene foruten lokaler for middelskolen og fattigskolen.

 

 

 

 

Foto av Kingos salmebok. Kingos salmebok ble Danmark-Norges offisielle salmebok i 1699. Den var dominerende, også i skolen fram til utgivelsen av Guldbergs salmebok i 1778 og Den evangelisk kristelige salmebok i 1798.

Kingos salmebok ble Danmark-Norges offisielle salmebok i 1699. Den var dominerende, også i skolen fram til utgivelsen av Guldbergs salmebok i 1778 og Den evangelisk kristelige salmebok i 1798.

Aina Aske

Larvik Museum – Vestfoldmuseene

 

Kilder: Larviks historie bind 1 og Vestfoldminne 1951

Forrige artikkelThor Heyerdahl og Tangaroaekspedisjonen Neste artikkelDrømmen om en havn