Tanker om tog og tid

Togtraseen

Grevskapsbanens trasé ble valgt etter en lang kamp der tilhengerne av kystlinjen først og fremst var opptatt av at linjen skulle gå innom Larvik og korrespondere med den viktige trafikken på havna. Foto: Larvik museum

Det er spennende tider i Larvik. Alle som kjenner sin lokalhistorie vet at transportløsninger har vært tema for byen helt tilbake til grevenes tid. De spenner fra behovet for en trygg havn i 1740-årene, via jernbanediskusjoner i 1870-årene fram til spørsmålet om hvor vår tids nye togstasjon skal ligge. Bane Nor har nylig lagt fram sine alternativer for strekningen Tønsberg – Larvik og lokale debatter vil rulle og gå fram til avgjørelser er tatt, og sikkert lenge etter.

I grevenes tid var diskusjoner uønsket. Byens eiere på 1600- og 1700-tallet hadde i kraft av seg selv, og privilegier gitt av kongen, full frihet til å feie motstand til side. Dermed er det ikke sagt at oppsetsige stemmer ikke fantes, og de kunne til og med være temmelig høylytte. Med nye tider kom nye politiske idealer og ikke minst prosesser. Da jernbaneutbyggingen skjøt fart i Norge fra midten av 1800-tallet var det Stortinget som fattet vedtak. Den første strekningen som ble åpnet var symbolsk nok Kristiania-Eidsvoll i 1854. I 1869 besluttet Stortinget å bygge jernbane fra Kristiania til Drammen, og vedlagt sakspapirene lå en søknad fra Jarlsberg og Larviks amt (dagens Vestfold) om at banen måtte forlenges sørover. Strategien virket, og allerede i 1871 ble planlegging av en jernbane gjennom Vestfold bestemt ved kongelig resolusjon. Larviks stortingsmann Christian Christiansen jr. var en av de som frontet saken, og han skulle senere få en sentral posisjon som medlem av jernbanekomiteen.

Så langt gikk det meste på skinner, men ved spørsmålet om linjevalg brøt diskusjonene løs. Jernbanedirektørens forslag inneholdt nemlig to hovedalternativer; en kystlinje og en innlandlinje, og hvert hovedvalg hadde flere muligheter for trasévalg. Byene langs kysten holdt naturligvis på en ytre kystline som alternativ. Saken ble sendt til behandling i kommunestyrene og de var mildt sagt splittet i sine avgjørelser. Da det i 1873 ble det sendt ut en innbydelse fra amtet til kommunene om å tegne aksjer i jernbanen, foreslo formannskapet i Larvik at det skulle tegnes for 80 000 spesidaler, «dog saaledes at der kun tegnes Aktier i Kystlinjen».

Ikke dermed sagt at byen var enig med seg selv. Blant handelsstanden var det skepsis, og under aksjetegningen uttrykte en av forretningsmennene i Kongegata: «Jeg vil ikke gi en Skilling til hele Banen naar den blir lagt som Kystlinje og blir en konkurrent til Dampskipsruten». Christian Christiansen jr. klarte imidlertid å lose saken gjennom. Innstillingen var tross alt overveiende positiv og Larvik bevilget til slutt hele 100 000 spesidaler. Så greit gikk det for eksempel ikke i Sem, der formannskapet fattet følgende vedtak: «Til Aktietegning i Jernbaneanlægget bevilges Intet».

Grevskapsbanen ble behandlet av Stortinget i juni 1875 og man var klar over at det ikke ville komme et entydig vedtak om linjevalg fra Jarlsberg og Larviks amt. En av stortingsrepresentantene understreket at «meningsforskjellen vesentlig er uhelbredelig for Amtets egne indvaanere; der maa komme Noget som skiller dem». Resultatet av stortingsdebatten ble at banen skulle bygges som kystlinje fra Drammen til Larvik og videre til Skien. Som argumenter veide det selvsagt tungt at kystlinjen var den korteste, billigste og gikk gjennom den mest folkerike delen av amtet. Dessuten så man på den lokale aksjetegningen som en form for meningsmåling og det var tegnet mange flere aksjer for kystlinjen enn for det indre alternativet. Flaggene gikk til topps i Larvik dagen etter at seieren var et faktum og det var den reneste 17. mai-stemning. Den 31. oktober 1881 skjedde den høytidelige åpningen av jernbanen i Larvik under tilstedeværelse av Kong Oscar II.

Æresport

En av æresportene i anledning åpningen av Grevskapsbanen 13. oktober 1881. Fra jernbanestasjonen kjørte Kong Oscar IIs følge opp den utsmykkede Prinsegata til Chr. Christiansen jr. på Nanset. Foto: Larvik museum

Selvsagt har mye endret seg siden 1800-tallet, både prosessen og debattformen, men fortid og nåtid har også likhetspunkter. Blant annet ønsket om at partene skal komme til en enighet. Også i dagens runde hevdes det at «en felles og omforent uttalelse fra Vestfoldsamfunnet» vil sikre en rask prosess og prioritet hos statlige myndigheter. Historien viser for det første hvor vanskelig dette er, men også og hvor viktig det er.

Av Aina Aske, Vestfoldmuseene – Larvik Museum

Forrige artikkelByen før byen Neste artikkelVästerhavets kulturarv